Meny

Låsesmed – yrket som har egen kirke og helgen



I Roma kan låsesmedene gå til sin egen kirke hver søndag, og når de stenger butikken for godt kan de begraves på en egen kirkegård. Alt under overoppsyn av skytshelgenen St Eligius.


Hvordan og og hvorfor det er slik fremgår av ”Statuti Dell Antica e Nobile Arte De Ferrari” (fritt oversatt ”Statutter for låsesmeder og relaterte yrker), som ble skrevet i Roma i 1690.
Det italienske låsesmedforbundet, ERSI gjorde i 2009 en oversettelse fra bokens latin til italiensk og engelsk. Der fremgår det hva datidens smeder måtte rette seg etter, og hvilke privilegier de hadde på den tiden. Og delvis faktisk også har i våre dager.
Allerede på romertiden var låsesmeden en aktet person som med sin faglige dyktighet var verdsatt og anerkjent. De låsene og nøklene man har funnet fra rundt år null er imponerende i sin konstruksjon og utforming.

I Roma i år 1414 etablerte låsesmedene, våpensmedene og elleve andre nærliggende yrkesgrupper i St. Eligius Broderskap (som hadde eksistert siden 1000-tallet) ett eget laug. Frem til da hadde man delt laug med salmakere og gullsmeder. År 1453 ga Nicholas V pavelig beskyttelse av dette nye lauget.
År 1495 ble de første statuttene for lauget nedtegnet, og regulerte i detalj mesternes yrkesutøvelse. Seks år senere fikk man sin egen kirke i Roma, St Eligius.

På grunn av yrkets kobling til beskyttelse og sikkerhet av personer og eiendom har myndighetene i Roma, helt siden romertiden, hatt en streng kontroll på de som utøver yrket. Låsesmedene selv har under alle år vært veldig nøye med å forsikre seg om at myndighetenes lover og regler for låsmesterne har vært strenge og at de har blitt fulgt opp hundre prosent.

Pavens Roma var veldig oppmerksomme på låsesmedenes yrkesutøvelse, og statuttene handler mye om regler for handelen, samt regler for korrekthet og ærlighet (etiske regler) ”som anstår en sann kristen låsesmed”. En av de viktigste reglene var koblingen og respekten til de øvrige innenfor St Eligius Broderskap. Det var selvsagt skrevet i statuttene att Mesteren var pålagt å delta i alle av kirkens aktiviteter som høymesser og lignende. Alle mestere måtte også begraves i Broderskapets kapell, som fortsatt ligger på Romas hovedkirkegård. Man skulle også donere sin kunnskap eller penger til kirken.

I St Eligius kirke hadde hvert mesteryrke innefor lauget et eget alter, og for låsesmedene finnes det tre ulike altere, avhengig av hva man var spesialisert på. Alle låser og nøkler til kirken er selvsagt laget med den ypperste håndverkspresisjon og er svært kunstferdig utført.

Nøkkelsymbolet, som i dag gjenfinnes i blant annet den norske NL-logoen) finner man på ulike plasser i kirken – enten som mosaikk eller malt. At symbolet har stått seg i snart 700 år tyder på at det var et vellykket design man laget den gangen. På tross av mangel på dataprogram og velutdannede grafiske formgivere.

Når man blar gjennom de gamle statuttene slås man i likhetene med dagens etiske regler. Forretningsforståelse og kunnskapsbevis var like viktige i 1495 som det er i dag. Straffen for den som ikke oppfylte statuttene kunne på den tiden være påtagelige. Livslangt yrkesforbud, bøter og fremfor alt skammen rundt og ikke lenger kunne titulere seg som mester var bare noe av det som kunne gå utover den som ikke oppførte seg…

I statuttene fra 1495 kan man blant annet lese:
Vi slår  fast at den som vil åpne en låsesmedforretning ikke har rett til dette før han grundig har lært seg yrket. Han må oppfylle alle sin læremesters krav til fulle, og han må klare sin læremesters prøver før han, foran Mestereksaminatorene utfører følgende til bedømming. Han skal smi et stort stykke jern og sammenføye dette (gjennom å brette arbeidsstykket i flere lag og smi sammen jernet til et homogent og sterkt stykke). Videre skal han herde en hammer eller en smedhammer. Så skal han, fra bare ett stykke, lage en nøkkel. Det skal lages et låshus som nøkkelen skal kunne åpne både utenfra og innefra. Låsen skal være komplett med nøkkel og håndtak. Hvis han ikke klarer prøven, men allikevel utøver yrket, skal han betale to scudi (en stor sølvpenge med anselig verdi) ved hvert enkelt tilfelle han bryter mot denne regel.

Grunnutdannelsen hos læremesteren skulle være minst to år, før man kunne gå opp til prøven. Ingen fikk åpne verksted innenfor to hundre meter fra nærmeste kollega, og ingen kunne levere anbud på en jobb en annen mester allerede hadde levert anbud på. Ingen mester fikk lov til å jobbe med brukte låser eller verktøy, da det kunne finnes risiko for at dette kom fra noen utenforstående.
Det fantes altså allerede på 1400-tallet klare regler for etikk og moral, og høye krav til en gedigen fagkunnskap!

St Eligius kirke preges av de ulike mesternes arbeid og kunnskap. Utsmykninger, dører og låser er laget av medlemmer i Broderskapet. Døren til sakristiet (se bilde) er selvstengende takket være at låsen har en sinnrik konstruksjon med fallreile. En annen dør i kirken, som går til arkivet, er laget av et stort antall eikeplater som er forbundet og forsterket ved hjelp av smidde jernbånd. I døren sitter det tre kraftige låser med tre ulike typer nøkler. De innehas av Monsignor Vernier – Broderskapets prest, Broderskapets formann, og den tredje og siste av Broderskapets skattemester. Alle tre må være til stede samtidig for at døren til arkivet skal la seg åpne. I arkivet finnes alle Broderskapets dokumenter samlet på ett sted. Det tidligste er datert på 1200-tallet.

St Eligius´ foreldre var fra Roma, men han ble født i nærheten av Limoges i Frankrike i 590. Faren oppdaget sønnens uvanlige håndverkstalent, og sendte ham til en berømt gullsmed i Limoges. Han ble senere sendt videre for å arbeide hos den kongelige skattemesteren, hvor han etter hvert fikk i oppdrag av kongen å lage en gulltrone – utsmykket med edelstener. Kongen ble så fornøyd med jobben at han utnevnte ham til skattemester i Marsielle.
Senere ble han biskop i Noyon-Tournai og etter hvert også helgenforklart og i egenskap av det utpekt som særskilt beskytter av gullsmeder, grovsmeder og av alle som arbeidet med metall.

«Statuti Dell Antica e Nobile Arte De Ferrari» er en skrift som regulerer så vel stort som smått. Som for eksempel stykket som handler om hvordan møtene i Broderskapet gikk for seg.
I den tredje paragrafen heter det:
Når Broderskapet er forsamlet har først øverstekonsulen og styremedlemmene, deretter andre konsuler og til sist de vanlige medlemmene i lauget rett til å foreslå, med høy og klar stemme, hva som skal diskuteres eller hvem som skal utspørres. Siden får alle andre som har noe å si, for eller imot forslaget, uttale seg. En av gangen, og når noen taler skal de andre være stille. Den som bryter mot dette skal straffes etter konsulenes ordrer.
Det var altså tøffe bud på møtene. Snakk bare når du har fått tillatelse og hold ellers kjeft. Ellers får du bank!

Det italienske forbundet og deres eksperter har lagt ned et enormt arbeide med denne boken, og den gir et utrolig og uvurderlig innblikk i låsesmedyrkets historie. Gå ikke glipp av St Egelius´ kirke neste gang du er i Roma. Du finner den på Via di Sant Eligio 7, ved Tiberns østre bredde, i nærheten av Ponte Giuseppe.